Metoder for større medvirkningsarrangementer

Medvirkning kan skje i mange former. Noen ganger er det behov for å arrangere en prosess som går over en halv, hel eller flere dager. Da er det lurt å bruke en metode som utnytter den ekstra tiden! I denne artikkelen får du en introduksjon til ulike metoder du kan bruke i ulike situasjoner.

Fordeler med å bruke metoder som tar lengre tid:

  • Det er mer demokratisk fordi man har tid til å forankre avgjørelser i debatt og ryddig votering.
  • Det er tid til å variere og tilpasse metoder til ulike deltakere. Noen responderer bedre på kreative oppgaver, mens andre bedre får frem meningen sin gjennom rene diskusjonsoppgaver.
  • Det er mer tid til kontekstualisering og informasjon om det som diskuteres.
  • Gruppen rekker å bli kjent.
  • Man rekker å gå mer i dybden på saken som diskuteres.
  • Det er morsommere å delta i en prosess der det er tid til lek, pauser og generell tilpasning til deltakernes ønsker og behov.

Hvis målet er meningsutveksling om en spesifikk sak

Et innspillsmøte har som mål å samle inn meninger om et avgrenset tema. Temaet kan være et overordnet politisk område eller en spesifikk sak, f.eks. en høringssak, men bør ikke være så avgrenset at ungdommene ikke får snakket om det de er engasjert i.

Et slikt innspillsmøte kan organiseres på mange måter. De viktigste elementene her er å dele inn i grupper på størrelser der alle har mulighet til å delta, gjerne en gruppe med maks 10 deltakere. I tillegg må man ha en godt forberedt prosessleder som har tenkt ut spørsmål og metoder for å lage en ramme for det som skal diskuteres, og som sørger for at alle deltakerne forstår hva som diskuteres, og får anledning til å si sin mening.

I større saker kan man også velge å dele saken i undertemaer, og la gruppen velge sine interesseområder og jobbe frem innspill innenfor disse. Her er det viktig å legge opp til en felles prosess etterpå, slik at alle har mulighet til å gi innspill til de delene de selv ikke rakk å jobbe med i sin gruppe. Det er gjerne først når man får forklart en sak og hørt litt om hva folk tenker, at man kommer i gang selv og kan reflektere over hva man selv mener.

Husk at det er arrangørens ansvar å sørge for å få ta vare på innspillene som kommer opp kan tas videre, enten ved å skrive et referat over det som blir sagt, eller ved å gjøre et video- eller lydopptak. På den måten sikrer man at innspillene og forslagene tas vare på og kan tas videre til politikere eller andre beslutningstakere.

Les mer om hvordan velge medvirkningsmetode i denne artikkelen.

Barnetråkk er en metodikk som ble utviklet av Design og arkitektur Norge (DOGA) for å involvere barn og unge i plansaker. Den går ut på å oppsøke fysiske steder og invitere til dialog om hva som er viktig for barn og unge i stedsutvikling, for eksempel gjennom diskusjoner om hva som gjør et sted til et godt sted å være på fritiden. Har man ikke anledning til å oppsøke området fysisk, kan et kart også være et godt verktøy, for å visualisere området det er snakk om, og for å faktisk kunne peke og si “Her liker jeg å henge med vennene mine, her føler jeg meg utrygg og her skulle jeg ønske det var mer å gjøre”.

Les mer om barnetråkk her.

Hvis målet er å samle inn forslag til politiske saker

Skal dere komme frem til en politisk plattform eller et gitt antall politiske saker, bør det planlegges for en todelt prosess: Første del bør ha rom for idémyldring, samarbeid og mer generell diskusjon, mens andre del bør ha en form for votering. Her er forslag til måter å gjennomføre den første delen:

Deltakerne ble plassert på kafédialogbord, der hvert bord hadde et gitt tema. Deltakerne kunne assosiere fritt rundt temaet, og komme frem til forslag sammen. Etter tre runder med kafédialog, skulle deltakerne stemme på sakene de synes skal gå videre til dag to.

Fordelene med denne metoden er at alle deltakerne stiller likt, og at modellen inviterer til samarbeid. Ulempen er at hver ungdom kun får diskutert to temaer, og at sakene gjerne blir mer generelle.

Målet var at deltakerne fikk foreslå saker innenfor gitte saksfelt, inspirert av bystyrets utvalg. Disse ble synliggjort på egne stasjoner, der det hang inspirasjonslister med typiske saker for hvert saksfelt. Ungdommene beveget seg fritt mellom stasjonene, og skrev forslag til saker i forslagsskjemaer der de skulle komme opp med prblembeskrivelse og konkret forslag til løsning. Etter at deltakerne har foreslått saker, går vi inn i lobbyfasen, der deltakerne skal gå rundt og overtale andre om å stemme på deres sak. Deltakerne får stemme på de ti sakene de mener skal gå videre til debatten på dag to.

Fordelene med denne ordningen er at saken blir raskt utformet, og man har fokus på gjennomslag fra start. Ulempen er at den er vanskelig å forstå for en som ikke har erfaring med politiske prosesser, samt at man må være komfortabel med å representere og jobbe for en sak i lobbyfasen.

Metoden er delt i fem faser: Hjertesak, kafédialog, endringsfase, orienteringsfase og votering.

  1. Hjertesak: Her er målet idémyldring. Deltakerne kan skrive opp sin hjertesak, enten det er et tema, et problem eller et konkret forslag til en politisk sak. Hjertesakene blir så fordelt på temabord (som utdanning, miljø og byutvikling).
  2. Kafédialog: Her skal deltakerne sitte på temabord og diskutere hjertesakene som har kommet inn, og samarbeide om å konkretisere dem i et saksskjema med tittel, problembeskrivelse og forslag til løsning. I denne fasen får deltakerne hjelp av voksne prosessledere med å konkretisere og diskutere.
  3. Endringsfasen: Her får deltakerne foreslå endringer i saker de ikke selv har vært med på å utforme, og evt. legge til forslag dersom deres hjertesak ikke ble til en konkretisert sak.
  4. Orienteringsfasen: Nå får deltakerne tilgang til et digitalt hefte med alle de foreslåtte sakene. Målet er at alle kan gjøre seg kjent med forslagene som har kommet inn, og velge hvilke saker de vil stemme på.
  5. Votering: Her får hver deltaker stemme på hvilke saker de vil ha med videre i prosessen.

Fordelene med denne metoden er at det er lettere for alle å delta, uavhengig av erfaring og bakgrunn. I tillegg slipper deltakerne å stå som eneste ansvarlige for en sak. Ulempen er at sakene ikke blir fullt så spisset, i tillegg til at man kanskje ikke rekker å diskutere saker innenfor alle temaer man er interessert i. Metoden krever også et stramt tidsskjema og tydelig veiledning hele veien.

Hvis målet er å hente inn meninger fra en bredere gruppe

Å hente inn meninger fra en bredere gruppe enn de som skal delta under selve medvirkningsarrangementet kan være et godt forarbeid til prosessen videre. Innspillene som samles inn kan også brukes for å sørge for at flere blir hørt i prosessen enn de som er fysisk tilstede under selve arrangementet.

Ved å forberede og sende ut et diskusjonsopplegg, kan du som arrangør av et medvirkningsarrangement gi delegatene verktøy til å hente inn innspill og forslag fra ungdommene de skal representere på hovedarrangementet.

Selve opplegget kan være en liste med spørsmål, et skjema man kan fylle ut, eller andre oppgaver som kan gjennomføres i fellesskap og stimulere til diskusjon.

Det kan oppfordres til at hver enkelt gruppe sammen kommer frem til et gitt antall innspill som deres representant skal ta med seg videre i medvirkningsprosessen.

En fysisk eller digital forslagskasse kan brukes for å gi hvem som helst en mulighet til å gi innspill til enten hva som bør diskuteres på en ungdomshøring, eller til å levere ferdige forslag.

Spørreundersøkelser kan være god måte å danne et overblikk over folks meninger. Denne kan brukes som grunnlag for å utarbeide oppgaver og spørsmål til den videre prosessen, eller de kan brukes som direkte forslag og innspill som kan utarbeides videre under selve medvirkningsarrangementet.