Krav om ungdomsmedvirkning

Hvorfor har vi egentlig ungdomsmedvirkning, og når er det et krav å inkludere ungdom? Det er ikke bare fornuftig å høre unges mening, det er også i mange tilfeller lovpålagt å inkludere ungdom i politiske beslutningsprosesser. 

Hvem bestemmer når ungdommer skal medvirke?

Et av kravene for ungdomsmedvirkning er at barn og unge har krav på å bli hørt “i saker som angår dem”. Hva som er “saker som angår ungdom” er derimot diffust og noen ganger en vanskelig sak å avgjøre. Det er ganske naturlig å tenke at ungdom skal inkluderes i saker som angår først og fremst unge, slik som saker om skole eller fritidstilbud, men unges engasjement og meninger er som regel større og mer omfattende enn det.

Det beste å gjøre dersom man skulle være i tvil er alltid å inkludere ungdom og la ungdommen selv avgjøre om den aktuelle saken angår dem, og hvorvidt de ønsker å medvirke i saken.

Når man skal vurdere hvilke saker ungdom skal medvirke i er det viktig å huske på at selv om saken ikke direkte handler om ungdom, er de brukere av mange av kommunens tilbud, i likhet med andre samfunnsgrupper. Det er derfor alltid relevant at ungdom får ta del i utformingen av disse tilbudene, som for eksempel i saker om kollektivtransport, utforming av parker eller helsetilbud. 

Et annet perspektiv å ha i mente er at ungdom skal leve lenge med de avgjørelsene som tas i dag. Det er derfor også relevant for ungdom å delta i plansaker med lang tidshorisont, som for eksempel byutviklingssaker og handlingsplansaker. 

Eksempel på saker som gjelder ungdom:

  • kultur- og fritidstilbud
  • skolesaker
  • helsetilbud
  • samferdsel og kollektivtilbud
  • miljøsaker
  • kommunens årsbudsjett og økonomiplan
  • arealplanlegging
  • kommuneplaner

Hentet fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets veileder for ungdomsråd.

Barnekonvensjonen

Ungdomsmedvirkning er lovpålagt i Norge gjennom FNs konvensjon om barns rettigheter. Den er ratifisert, som betyr at den er tatt inn i norsk lovverk. Barn og ungdom har, på grunn av denne konvensjonen, krav om å bli hørt, og deres mening skal bli tillagt vekt.  I barnekonvensjonen handler både artikkel 12, 13, 14, 15 og 17 om barns rett til deltagelse, men det er artikkel 12 som regnes som den viktigste. Det er fordi artikkel 12 pålegger staten aktivt å legge til rette for at barn trekkes inn i spørsmål som angår dem, mens resten av artiklene kun pålegger staten en passiv plikt. 

Barnekonvensjonen artikkel 12

Alle barn har rett til å si sin mening, og barns meninger skal tillegges vekt når avgjørelser blir tatt.

Kommuneloven og forskrift om medvirkningsordninger

I kommuneloven under paragraf 5.2, står det at alle kommuner og fylker skal ha «Ungdomsråd eller annet medvirkningsorgan for ungdom». I tillegg til kommuneloven, kom det i 2019 en forskrift om medvirkningsordninger som mer presist forteller hva loven betyr. I følge forskriften er medvirkningsorganets oppgaver å være et rådgivende organ for kommune og fylkeskommune. Medvirkningsorganet skal ha rett til å uttale seg i alle saker som gjelder ungdom, samt å få lagt disse frem av de folkevalgte organene tidsnok til å sikre at rådet har mulighet til å påvirke utfallet. Forskriften gir også medvirkningsorganet rett til å fremme saker på eget initiativ. Dette forplikter de som jobber i kommuner og fylker til å sørge for medvirkning og å inndra ungdommer i aktuelle saker. 

Det kan altså stilles krav om ungdomsmedvirkning på bakgrunn av barnekonvensjonen eller stilles krav i alle fylker og kommuner om at det skal finnes et representativt organ for ungdom som kan medvirke.

Medvirkning i plansaker

Plan- og bygningsloven sier at det skal legges til rette for innbyggernes medvirkning i plansaker. Det skal legges spesielt til rette for barn og unge. I Oslo kommune ivaretas dette blant annet gjennom at hver bydel utnevner en egen representant for barn og unge i plansaker.