10 bud for god medvirkning

For å skape god medvirkning er det mye som må være på plass. Her har vi samlet våre ti bud for god medvirkning, som vi bruker når vi jobber med medvirkning i alle sammenhenger.

Ungdom skal selv få lov til å definere hva de ønsker å bruke tiden sin på, og skal verken forhindres eller tvinges til å delta i medvirkningsprosesser. Å medvirke på egne premisser handler om å skape rom der ungdom selv kan definere hva de vil engasjere seg i.

I likhet med alle andre grupper i samfunnet, er ungdom forskjellige. For å sørge for god medvirkning, er det viktig å ta høyde for de variasjonene som finnes mellom grupper og individer i ulike situasjoner. Man må kommunisere på en måte som er hensiktsmessig for deltakerne i en gitt situasjon, og bør på forhånd vurdere for eksempel gruppens forkunnskaper om temaet, temaets karakter, gruppens dynamikk og individenes forutsetninger.

Alle har ulik bagasje med seg, og det skal det også tas hensyn til! At en ungdom velger å reservere seg fra enkelte temaer eller spørsmål, betyr ikke at de ikke er engasjert eller har verdifulle synspunkter om andre aspekter ved en sak. Dette kan det være viktig å opplyse deltakerne om på forhånd, slik at ingen føler seg presset til å uttale seg.

For at ungdommene skal være best mulig rustet til å medvirke, må de også få opplæring. Det kan være en ny og uvant situasjon for mange å delta i medvirkningsprosesser. Ved å gi god opplæring, kan man forberede deltakerne, og ruste dem til å kunne formulere egne meninger, delta i gode diskusjoner, og være gode representanter for andre unge. En viktig del av ungdomsmedvirkning er også å gi ungdom kunnskap og erfaring med demokrati i praksis. Ved å ha opplæring jevnlig, styrker man kompetansen til ungdommene og sørger for at opplæringen er en naturlig del av medvirkningen.

Det er viktig å gi ungdom god og forståelig informasjon om saken, slik at de kan ta gode vurderinger. Noe mange glemmer er å gi informasjon om prosessen i seg selv. Det er viktig at ungdom ikke føler at deres innspill brukes på en måte de ikke selv føler at de har samtykket til, og at de vet hvem som bruker deres innspill. Informer derfor alltid om dette! Helt konkret kan det være: At deltakerne får vite om de kommer inn tidlig eller sent i prosessen om å behandle en sak, om de er en av mange som gir innspill, eller om de har blitt spurt eksklusivt, hvem som har sendt saken og når saken avsluttes.

Det varierer veldig fra sak til sak hvor mye informasjon som er tilgjengelig, og hvor mye det er relevant eller nødvendig å vite på forhånd. Det er alltid viktig at all informasjon er tilgjengelig, men det er ikke det samme som å be deltagere sette seg inn i denne informasjonen. For deg som jobber med medvirkning og veiledning, er din oppgave å trekke ut det som er viktig av denne informasjonen, presentere den på en tilrettelagt måte og kunne svare på spørsmål. Noen saker, for eksempel saker som handler om endring av regelverk, er ofte tekniske og lange. Her krever det ofte at informasjon blir “oversatt” og presentert på et tilrettelagt språk.I større plansaker i oppstartsfasen, er det kanskje ikke like nødvendig med konkret informasjon. Her er det ofte større behov for en avgrensing av handlingsrommet: Hva kan ungdommene mene noe om i denne saken?

Det er lite som er så demotiverende som å bli invitert til å si sin mening for så å finne ut at man egentlig er for sent ute. For å tilrettelegge for god medvirkning, bør ungdom få være med tidlig og gjerne flere ganger dersom det er en lengre eller større prosess. Som nevnt under forrige punkt, krever noen saker mer forberedelser for at ungdom skal kunne delta i saken på en god måte. Dette må det også tas høyde for når man legger en tidsplan for involveringen i en sak.

Politiske prosesser innebærer ofte lange saksfremlegg, kronglete formuleringer og ord som mest sannsynlig er ukjente for deltakerne. Dersom ungdom skal ha mulighet til å medvirke i en sak er det nødvendig at de har forstått saken riktig.

Les mer om dette i vår artikkel om klarspråk.

Det er viktig at den voksne tilretteleggeren ikke stiller ledende spørsmål, eller gir uttrykk for sin egen mening overfor ungdommene, slik at de selv får gjort seg opp en mening om saken. Still heller spørsmålet “Hva tenker dere om dette?” enn “Tenker dere at det er dumt at det er slik?”. Det høres kanskje uviktig ut, men vi har en mye større tendens til å si oss enig enn uenige med andre, og det samme gjelder ungdom.

Det er viktig i medvirkningsprosesser at man ikke tillegger ungdommene meninger eller innhold som ungdommene ikke selv eksplisitt har uttrykket. Det er derfor fornuftig å referere det som blir sagt mest mulig ordrett. Da kjenner ungdommene også bedre igjen sitt eget språk og meninger når de ser igjen saken i etterkant.